Ugyldighet ved sinnslidelse

Fra tid til annen oppstår spørsmålet om en avtale er gyldig, fordi det er spørsmål om den ene avtaleparten har vært «ved sine fulle fem». Dette kan skyldes helt konkrete forhold: Alzheimer, demens, påvirkning av alkohol eller opiater, schizofreni eller paranoide lidelser, manisk-depressive lidelser, nevroser, stressrelaterte lidelser, personlighets- og atferdsforstyrrelser (eksempelvis paranoia), mental retardasjon (eksempelvis psykisk utviklingshemming), autisme, m.m. Det kan også skyldes mer generelle forhold, som svekkede evner ved alderdom eller lignende.

I norsk rett har man en ulovfestet lære om alvorlig sinnslidelse som ugyldighetsgrunn (i tillegg til andre ugyldighetsregler i Avtaleloven).

Den ulovfestede lære kan best beskrives som (hentet fra Høyesterettspraksis):

«Den grunnleggende forutsetning for å fastslå ugyldighet er således at vedkommende hadde en alvorlig sinnslidelse på tidspunktet for transaksjonen. Det må dessuten foreligge en årsakssammenheng mellom lidelsen og disposisjonen.»

Dersom det foreligger en alvorlig sinnslidelse og årsakssammenheng mellom lidelsen og disposisjonen, kan avtalen av den grunn være ugyldig. Dette gjelder uavhengig av om den andre avtaleparten kjente til eller burde kjent til at avtalevilligheten var påvirket av sinnslidelsen.

I eksempelvis Rt-2005-878 avsnitt 36 (Høyesterett) ble det bemerket at «det ikke er tvil om at en demenstilstand kan være så alvorlig at den, rettslig sett, må karakteriseres som en alvorlig sinnslidelse». Det ble videre forutsatt et det må foreligge en «kvalifisert svekkelse». Denne svekkelsen må også ha påvirket evnen til å forstå innholdet i og konsekvensene av avtalen, og til å avveie ulike alternativer.