Sluttoppgjøret

I standardkontraktene er det inntatt bestemmelser om sluttoppgjøret.

Reglene har ett og samme formål – å fremtvinge et oppgjør mellom partene eller bringe på det rene hva de eventuelle uenighetene består i.
Måten disse reglene oppfyller sitt formål er først og fremst gjennom å oppstille preklusive frister for både byggherren og entreprenøren. At fristene er preklusive betyr at kravene tapes på det tidspunktet fristen utgår. Dette kan få alvorlige konsekvenser for begge parter, og i verste fall resultere i at entreprenørens regnskap går i kraftig minus eller at byggherren må betale for arbeid som ikke har vært utført. Reglene som regulerer sluttoppgjøret er tilnærmet like i standardkontraktene, men for enkelhetens skyld vil det tas utgangspunkt i NS 8405 sine regler.

«Begynnelsen på avslutningen» av et entrepriseforhold kjennetegnes gjerne ved byggherrens overtakelse av kontraktsobjektet, som gjerne vil være et bygg eller et anlegg. Overtakelsen utløser en tomånedersfrist for entreprenøren til å fremsette en sluttoppstilling som gir en «full oversikt over partenes mellomværende», jf. NS 8405 pkt. 33.1 (2). For enkelte krav kan det tas forbehold, men dette gjelder bare krav som etter sin art ikke er ferdigberegnet i tide. Denne tomånedersfristen er preklusiv. Som nevnt innledningsvis, innebærer dette i praksis at de krav entreprenøren ikke har inkludert i sluttoppstillingen eller tatt gyldig forbehold for går tapt. Sammen med sluttoppstillingen skal en sluttfaktura oversendes. Denne fristen sammenfaller med tomånedersfristen som gjelder for sluttoppstillingen.